Oslo; Sexualities

Upcoming film and installation project, Oslo 4; Sexualities, (2023)

Illustrasjonsbilder er fra tidligere prosjekter
Dette fjerde kapittelet i Oslo; Work, Speech, Living, Sexualities, Struggle, tar som utgangspunkt en mangesidig seksualitet, hvor seksualitet ligger i lag av folks forhold til sine omgivelser og sine liv. Filmen skal spilles inn i 2023.

Seksualiteten ligger der like mye i forhold til andre folk som til hverdagsritualer, aktiviteter, objekter og immaterielle ting i deres liv. Dette er ikke et neo-Freudiansk dypdykk, men mer som Deleuze og Guattaris ideer om begjærets iboenhet i livet – ikke noe som er utenfor eller som handler om en mangel. Det gir muligheten for et begjærsplan – bekreftende tilstander av immersjon i begjær, til forskjell fra hos Freud.

Om kunstnerisk arbeidsmåte:
Som med de andre kapitelenes forhold til sin tittel, brukes også her tittelen, seksualiteter, som en motivasjon for filmens prosess som både er konseptuell, filmatisk, språklig, lydmessig og i redigeringen, ikke utfra et didaktisk innhold. Filmhistorisk kan man se i Kieslowskis tilnærming til tematikker i Dekalog en måte å legge temaene «inn i filmen» gjerne i form av kompliserte eller uforløste posisjoner isteden for å forklare dem eller løse dem for seeren. I min tilnærming bruker jeg også en fri, kreativ tilnærming til narrativ og innhold som bryter flere konvensjoner i samme film, feks. Hopp eller overganger fra det realistiske, det surreelle, det dokumentariske, det bildebaserte, det materiellt orienterte, det fysiske og det rent tekst og dialogbaserte. Dette er en kreativ frihet innenfor mediet som jeg synes er underutviklet i skandinavisk film.

Materialet til hvert kapittel blir til i en prosess som er kunstnerisk forskning på et grunnleggende plan: Det er en utforskning gjennom en kunstnerisk prosess — ikke en oversettelse fra manus til et visuelt språk. Dette er et veldig viktig punkt for å frigjøre filmens kreative utvikling og å utdype tematikken i det audiovisuelle. Resultatene, som dere kan se i materialet for Work, Speech og Living, er rike på tematikk, men i liten grad didaktisk. Tematikken er implisitte i dialog og situasjoner, ikke forklart i seg selv. Poenget er å være klar på tematikk, men assosiativ og problematiserende i filmen slik at tilskueren må igjennom en prosess selv for å forstå hva hen opplever. Likesom i mine installasjoner, ønsker jeg en aktiv seerposisjon.

Handlingen:
I et Oslo preget av usikkerhet og forandring, langt utenfor protagonistenes kontroll prøver X, Z , B og V å søke rom av avvik. For Z er tiltrekkingen til uanimerte ting overveldende, og tar fullstendig kontroll over hens liv til en ekstrem detaljstyring. X søker inn i et travelt indre, der alt er på spill og alt er mulig men alt er fantasi. B klarer kun å oppleve sin kropp igjennom en annen og lever et liv igjennom proxy, og V er likegyldig iforhold til seksualitetens form. I alle tilfelle gir disse ulike opplevelsesrommene en mening, fordi de er åpne som ligger utenfor presset normalitet i hverdagen rundt.
Z, B, X og V lever forsåvidt ulike liv, men møtes igjennom et kollosalt senter, en butikk, en gatestubb, et lager, en park og mellomområder som fungerer som felles «grensesnitt» for karakterene i filmen – steder å forstå karakterene og den sosiale og økonomiske rammen og tiden igjennom.
Vi følger karakterene gjennom sosiale, materielle forhold og jobb eller rutine dithen at vi forstår hvordan begjærene deres fungerer i den verden de er i, og hvordan "pasjonen" deres i forhold til begjæret setter de i en livsmessig loop. Om den loopen er destruktiv eller positiv for karakterene kommer i stor grad an på hvor frigjort den er fra de andre tingene i deres liv.

Karakterene X, Z, B, V, spilles av Birgitte Larsen, Kjersti Dalseide, Khalid Mahmoud og Magdalena Sousa Helly-Hansen.

Om tematikkens rolle i filmen:
Forholdet til seksualitet i filmen bygger på det jeg har beskrevet her i en diskusjon med Simon Sheikh:
“Knut Åsdam: The decentered nature of my subjects (….merely thought in a social sense) are of course not the cause of them being sexed and gendered. Like everyone they are simply gendered and sexed subjects, and then they are not totally stable and centered. The relative openness (in the work) in terms of sexual identification also serves a narrative strategy; to invite the listener’s own desires and presuppositions, to implicate the desire and the narration of the listener. But it has been important to invest the experience of my work with a sense of gender and sexuality that is an affirmative difference from, and a critique and analysis of, the traditional compulsory heterosexual economy we have (also within art and architecture). However, it is not just enough to open up or queer the notions of masculinity at play, it will have to be done with the notions of femininity or woman in the work too. However, even if we are dealing with a seemingly static or stable person— that person’s subjectivity in all its parts is processual and performative. So, I don’t see it as my work to illustrate the performative and processual with speed, youth and pictorial flux—it is already in the very constituents of subjectivity (and sexuality). The point is then rather to have an identification of subjectivities in the work that open up many different attachments within the piece, attachments to different listeners and viewers. Denne åpne forståelsen av seksualitet, som nevnt over, er koblet til begjærs forhold til pasjon, og å undersøke pasjonens rolle i film. Mens begjæret handler om å oppnå noe mer og bedre, er pasjon begeistringen og kraften for å nå til det vi begjærer. Det er slik pasjonen kan både være en positiv kraft – den kan hjelpe deg mot det du ønsker, og gi mening i din daglige kamp i hverdagen, eller en negativ kraft —der den får deg til å ta ukloke eller destruktive valg og avhengighet drevet av å prøve å oppnå det man ønsker. Jeg bruker dette slik at motivasjonen hos en karakter går utenfor noe som har med handlingen å gjøre, men hvor karakteren tilsynelatende handler i odds med situasjonen hen befinner seg i. Slik blir handlingene utfra pasjon noe som former karakterens språk og væremåte. Avviket fra det normative er sentralt i alle filmene, og gjerne på en måte som gir et minimum av avvik – og som derfor dramatiserer normene. Dette gjelder både skuespillet og det filmmatiske. Det betyr at avviket ligger i små detaljer eller forskyvninger fra det normative. I steden for å være i en tosidig opposisjon – som forsterker det normatives makt, er heller filmen i avvik i som er uventet og små. Som om man lager en fluktlinje der ingen ser. En åpen og utvidet forståelse for hvordan seksualitet opererer – bruker jeg, som jeg nevner i den engelske teksten over, som narrativ strategi—fordi det får seeren til å dikte inn forhold i filmen og dermed få et mer aktivt forhold til det en opplever.

Oslo-prosjektet som helhet er også et blikk på kroppens og det fysiskes historie innen film og begevelig bilde. Arbeide, fysikalitet, kraft, slit og erfaring er sentralt i alle kapitlene.